kiddys

Ser endelig ut til at medisinene jeg tar begynner å hjelpe!=D Det begynte med at jeg plutselig var glad i går, og at jeg faktisk hadde ENERGI og MOTIVASJON til å jogge! Hallo, jeg har ikke jogget ute siden før vinteren! Jogget på sånn greie på treningssenteret da, men det er liksom ikke helt det samme. Man bruker egentlig den uansett om man er der,

Og i dag orket jeg faktisk å rydde og vaske litt, og i tillegg til det kjøpte jeg inn mat til å lage meg en ordentlig middag! Hadde indrefilet av storfe som jeg mørstekte først litt i panne og deretter i ovnen, og ved siden av jeg hadde jeg stekte poteter, sopp og agurk, og hadde litt tomat ved i tillegg. Kjempe godt! Skulle tatt bilde, men har allerede spist det opp..XD
Syns det er skikkelig ekkelt med sånt helt gjennomstekt kjøtt, jeg kan ærlig talt ikke si jeg liker det så godt. Var vegetarianer en stund, men det var mest fordi jeg ikke var så glad i kjøtt og fant ut jeg klarte å holde en sunn diett når jeg faktisk tenkte at jeg skulle være vegetarianer og helt sunn.

Ja, og en annen ting. Jeg var på NAV i dag, og jeg var og hentet mobilen min som endelig kom, og da var det sol og fint vær ute. Da merket jeg noe som jeg ikke har merket på over tre år, da jeg først ble sånn ordentlig syk og langt nede. Jeg hadde lyst på IS!=D En sånn lang cola greie man kan sutte på i evigheter og som er kald å holde! Ble så glad da jeg kjente jeg hadde lyst på is, til og med da jeg var med Pierre hadde jeg egentlig ikke så stor lyst på is, men jeg hadde min virkelige lyst på is! Så lyst at om jeg hadde vært med rette personen hadde jeg sikkert danset og tigget som en hund for å få en..XD Og jeg hadde sikkert snakket i evigheter om at jeg hadde fått is og hadde sikkert vært kjempe glad i evigheter etterpå fordi jeg hadde fått is!=D IIIIIIIIIIIIIIIISSSSSSSSSSSSSSSSS=D

Senere i dag skal jeg se om jeg orker å jogge litt mer, men akkurat nå må jeg hvile bena mine en stund. Har stått på dem så lenge nå og er ikke lengre vant med det. Men må innrømme det er skikkelig deilig å sitte ved dataen og se at det faktisk er ryddigere rundt meg!=D Bør selvfølgelig rydde litt mer, men det holder foreløbig. Det ser fint ut og det føles rent. Heia støvsugeren!=D 

Fant et nydelig dikt jeg ville dele^^ Litt trist også, men syns det var sterkt for meg akkurat nå..

She remembers it all,

All the people who had said

They cared, but did they really?

She remembers it all,

The sound of laughter and

How happy she'd been, but was she really?

She remembers it all,

His arms around her and

He said "I love you," but did he really?

She remembers it all,

The pain she'd felt when he left,

How her heart ached, but was it really?

She remembers it all,

The feeling of being so alone,

The feeling no one cared, but did they really?

But now they'll remember her,

Staring at the knife in her hand

How easy to slit her wrists, but will she really?

Er lenge siden jeg har skrevet noe på dem nå, men de gjør meg fortsatt så irritert! Kan de aldri bli voksne? De er fortsatt sur fordi jeg skrev hvordan jeg hadde det av hvordan de behandlet meg da jeg bodde der. Jeg hadde det ikke bra i det hele tatt!

For det første så utviklet jeg spiseforstyrrelser. Var utrolig tynn og andre folk rundt meg reagerte meg ikke de. Det eneste jeg husker de kommenterte om vekten min, var da jeg hadde kjøpt meg en 12pakning med popcorn som jeg koste meg med. Spiste en del poser om dagen da, og fikk høre fra pappa at jeg ikke skulle spise så mange fordi jeg kom til å bli fet. Ikke den styggeste kommentaren, men kanskje ikke noe bra å si til noen som var så tynn som jeg var. I hvert fall førte det til at jeg sultet meg i en uke. Hver gang det var mat sa jeg bare at jeg nettopp hadde spist, eller at jeg følte meg litt dårlig og skulle prøve å spise litt senere. Dette ble i hvert fall de to mest brukte kommentarene mine om mat de neste årene.

I hvert fall, pappa hadde svart på en av postene mine, da jeg var så langt nede at det var så vidt jeg klarte å takle livet lengre. Jeg skrev om alt som plaget meg og gjorde vondt, og da kom selvfølgelig pappa og åse inn i en del innlegg fordi de aldri har støttet meg i mine valg og fordi de ikke liker meg fordi jeg ikke ville bli det de ville jeg skulle bli. Er fortsatt sint på dem fordi de nektet meg å bli vætrinær og jeg var dum nok til å høre på dem. Jeg vil fortsatt bli vætrinær men det er for sent for meg nå. Mangler for mange fag og har allerede et studielån på 50.000kr jeg må betale tilbake, og jeg tror uansett jeg ikke er i stand til å fullføre ne mer utdanning. Har det ikke så bra som jeg burde ha det til det..

I hvert fall, det min far skrev, var noe sånt som at jeg løy, og at jeg skulle vokse opp. Dette var noe tull og jeg skulle skjerpe meg. Og jeg husker jeg ble så SINT! Svarte tilbake at på min blogg skrev jeg HVORDAN JEG hadde det. ikke hvordan HAN ville jeg skulle ha det eller hadde for seg at jeg hadde. Dette var MINE TANKER OG FØLELSER, dette var mitt liv sånn JEG hadde opplevd ting. Og jeg opplevde ikke ting bra når jeg bodde der. Derfor jeg rømte hjemmefra da jeg var 16år og aldri kom tilbake. OG IKKE EN ENESTE GANG HAR JEG ANGRET PÅ DET!

Også gjaldt det overskriften. Åse og pappa mener enda at pga at jeg mener det, så får jeg ikke lov å være med mine søsken. Ingen av dem får egentlig lov å komme på besøk før de er over 18år og myndig til å gjøre som de vil. Nå er det vel bare Elin som ikke er over 18år enda, men hun er 15år og sliter så pass mye av å bo hos dem at jeg liker dem ikke noe bedre. Visse folk burde aldri fått lov å være foreldre fordi de ikke klarer å ta hånd om barn! Det er fortsatt sånn at de kjefter og ofte så skjønner ikke vedkommende de kjefter på hva hele greien handler om engang!
På den måten kan jeg stolt si at jeg ikke ligner dem i det hele tatt. Jeg hører på andre og er åpen på å se ting fra flere sider før jeg kommer til en endelig konklusjon. Åse og pappa ser ting bare fra sin side, og kommer til konklusjonen bare av det de ser på overflaten, ikke det som ligger bak. Og de har faste personer å gi skylden.

Et eksempel på et tilfelle jeg FREMDELES er sint over hvor urettferdig behandlet jeg ble, er da min mor og far enda var sammen. Jeg var vel sånn 8-9år og min bror et år yngre. Han hadde skrevet i taket med en fargestift, og jeg fikk skylden. Jeg var kjempe sint! For det første var det der min bror sin håndskrift som jeg syns var megastygg! For det andre hadde jeg vært inne i stuen da det skjedde. Likevel var det som vanlig jeg som fikk skylden for det som hadde blitt gjort. Og straffen kunne varriere. Ofte var det et eller annet sterkt på tungen, husarrest, en blanding av begge disse eller det værste: Ris på rumpen. Skikkelige harde slag som gjorde du ikke kunne sitte på flere dager. Noe som også gjorde det vanskelig å gå på skolen fordi man var nødt å sitte der..

Husker også den gangen jeg sluttet å stole på mine foreldre og sluttet å prøve å snakke me dem om ting. Etter at den eneste venninnen jeg hadde på skolen flyttet, hadde jeg ingen å være med. I tillegg hadde jeg rare klær, rar frisyre og konstant ugredd og fett hår. Mine foreldre lærte meg aldri hva man kunne gå med og hvordan vaske håret rett og at man måtte gre det hver dag. Og om jeg gredde det, luen min gjorde det flokete igjen. I hvert fall var jeg perfekte vedkommende å mobbe, banke opp, spytte på, lugge og all den driten der.
Da jeg og min bror kom hjem fra skolen, ble vi alltid spurt hvordan det hadde gått på skolen. Vi svarte alltid fint. Men denne dagen svarte jeg noe annet. Jeg prøvde å snakke om hvordan det faktisk hadde gått på skolen. Begynte med å fortelle at jeg ble mobbet. Og i helvete for en kjeft jeg fikk! Det var ikke sant sa de. Jeg ble ikke mobbet, det var bare noe jeg inbildte meg. Jeg måtte ha misforstått noe. Jeg endte opp med husarrest. Siden har jeg ikke prøvd å fortelle noe om det, så til i dag vet de ingenting om hvordan jeg hadde det på skolen, og jeg bærer fortsatt alt det inni meg for visse ting forsvinner aldri..

Mobbingen startet i sånn 2. klasse på skolen da jeg var 7år og fortsatte etter jeg begynte på ungdomsskolen. Siste gangen jeg følte meg mobbet, var vel 1.året på videregående skole da jeg var 16år eller noe sånn. Da hadde jeg byttet skole, og jeg satt på bussen med eksen min. De begynte å snakke me ham og kalte ham ekkel fordi han var me meg. Min eks mistet mange venner fordi han ble sammen med meg. Det var mange som latet som de ikke kjente ham, ignorerte ham eller bare sluttet å være med ham.

Jeg har mye jeg kunne fortalt, men det meste av det har jeg klart å legge bak meg nå. Men visse ting vil jeg likevel aldri forandre på. Etter den oppførselen mamma, pappa og Åse hadde på meg da jeg var liten og de fortsatt har, kommer jeg aldri til å tilgi ever. Jeg syns det viktigste man kan gjøre som en forelder er å ta imot hjelp om man merker man ikke klarer det selv. Dette er ikke snakke om noen fasade som skal se fin ut, dette er snakk om andre sine liv! Åse fortalte en gang at jeg var en prøveklut for mine foreldre siden jeg var først. NEI! Det er ingenting som heter prøveklut når det gjelder barn! Du får bare en sjanse, gjør du feil så går dette ut over en person resten av livet. Klarer du ikke det selv TA I MOT HJELP! Ingen liv er verdt å bli ødelagt fordi man er for stolt til å ta i mot hjelp. Det er ingenting som heter en svak forelder, bare en dårlig en. Og man er bare dårlig om man ikke tar i mot hjelp.
Om mine foreldre hadde tatt i mot hjelp, da tror jeg mitt liv hadde vært veldig anneredes det det er i dag. Nå er det for sent å ta i mot hjelp.

I dag sto jeg opp tidlig, dvs sånn 8:30 fordi jeg skulle gå til legen å snakke. Endte med å få en resept med litt sterkere medisiner. Noen smeltetabelletter som smaker sitron men som har en skikkelig ekkel ettersmak..
Etter det dusjet jeg og sånn, også skulle jeg inn til sentrum for å få mine depositumspenger av Pierre. Også vegynte han å mase om at jeg skrev om han på bloggen. Han likte det visst ikke. Spurte først om hva hannes nye kjæreste skulle innpå min blogg å gjøre i det hele tatt, og deretter spurte jeg om han hadde noe å skjule. Jeg hadde i hvert fall ingenting å skjule. Han svarte nei, han hadde ikke noe å skjule. Så ba jeg ham holde seg unna meg, og at min blogg var min private ting. Det hadde ikke han noenting med.
Deretter bare gikk jeg, hadde ikke noe mer der å gjøre og hadde ikke lyst å være der noe mer enn det jeg trengte heller.

Gikk hjem ettersom jeg ikke har noe trikkekort, vet ikke hva det er med bena mine men har skikkelig ondt i dem for tiden. Har aldri strukket noen sene eller noe men det virker nesten som jeg har gjort dt. Har ondt på insiden fra under foten og litt opp på begge to. Så da jeg kom hjem var det kjempe deilig å sitte seg ned og ikke gå på bena.
Etter jeg hadde sett på et par nye episoder fra serier jeg liker, så følte jeg meg kjempe trøtt og klarte ikke lengre å holde meg våken. Jeg måtte gå å legge meg, hadde ikke noe valg. Sov nesten fire timer og er våken igjen nå. Er litt sulten, men eier virkelig ikke noe matlyst.

Har et design jeg skal fikse og. Sa det gikk greit så lenge jeg fikk lov å bruke litt tid. Har fått oppskrift og sånn på hvordan hun vil ha det, så nå er det bare for meg å regne pris og lage en skisse på et ark eller noe som hjelper meg. Gleder meg i hvert fall til å komme i gang og få gjort noe!=D Elsker resultatet av et vellykket design, er så mye bedre når man har laget noe fra scratch som andre liker^^

Kommer til å bruke denne som inspirasjon til bloggen tror jeg^^
 

Hvordan har din dag vært idag da?=) 

Disse bildene er egentlig ganske gamle. De ble tatt 22.mars 2011, ettersom jeg egentlig ikke har tatt særlig mange bilder siden da. Grunnen er at jeg ble forlovet og han jeg ble forlovet med likte ikke helt jeg tok bilder, så jeg sluttet med det pga det. Nå er vi ikke lengre forlovet, og hele personen oppfører seg som en svær tulling og jeg lurer til tider på hva i helvete er det han holder på med? Man kan behandle folk pent selv om man ikke lengre er i noe forhold. Jeg behandler ikke ham stygt egentlig, så han har ingen grunn til å være slik. Eller dvs, intill han fant ut at jeg ikke skulle få tilbake 12.000kr av depositumet som jeg la ut på denne leiligheten men heller 8.000kr så var jeg snill.
Som jeg sier til mange, jeg kan være verdens beste venn eller ikke bry meg, men med en gang du gjør meg til din fiende.. Du aner ikke hvilke krefter jeg har inni meg, vil jeg ha pengene mine igjen kan du være sikker på jeg kjemper med både klør og tenner for å vinne.

I hvert fall, tilbake til bildene.. Disse to har jeg redigert selv. Bildene ble tatt av en amatørfotograf og det var utrolig kaldt og guffent ute, mørkt og det er ikke godt å si hvor mange minusgrader det i det hele tatt var. I hvert fall ble det en kort økt, og mange av bildene ble litt dårlig belyst eller litt uskarpe. I hvert fall har jeg redigert masse på to bilder og her er resultatet av de to bildene som jeg er ganske fornøyd med etter økten:

 Disse bildene er tatt av Kjell Arne Jøndal i den perioden jeg gikk på Arbeiderbevegelsens Folkehøgskole Ringsaker (AFR).

Skulle på sånn mystery shopper greie idag. Skulle ikke kjøpe noe, men lurte på hvor mye penger jeg hadde på kortet likevel. Så jeg tok en svipptur innom en seven eleven med minibnk og skulle se etter bankkortet i lommeboken. Der var den ikke. Så jeg sjekker hele vesken og alle sidelommer. Den var ikke der. Jeg tar raskt på lommene på jakken, men kommer til at det ikke kan være der siden dette er en regnjakke og jeg ikke hadde brukt den siden jeg kom hjem.

Så jeg fullfører det jeg skulle og reiser hjem igjen. Det første jeg gjør, er å sjekke den jakken jeg mener å ha brukt sist, men der var det ikke noe i lommene. Jeg sjekker på gulvet der jeg tok av meg jakken, sekker lommeboke igjen, tømmer vesken helt, sjekker jakken igjen.. Så tenker jeg litt på hvor jeg brukte det sist, og kommer til det må ha vært da jeg kjøpte en enkeltbillett. Så jeg sjekker alle buksene på rommet fordi jeg ikke husker hvilken jeg kom i. Igenting..

Nå er jeg virkelig sint. Det er ikke lenge siden jeg mistet kortet mitt hele to ganger og jeg er ikke den som egentlig mister sånne ting! Hverken mobil eller kort mister jeg, men jeg har blitt frastjålet om det har vært i jakken eller vesken og det har blitt stjålet.. Så jeg tenker meg virkelig godt om, og kommer på jeg var jo og handlet. Og kommer på jeg brukte regnjakken da jeg handlet! Så jeg sjekker jakken jeg hadde på meg ute. Der var bankkortet. Helvete for noe stress! Så var den i lommene jeg ikke gadd å sjekke på jakken jeg hadde med meg! Helvete jeg er HÅPLØS!!!XD

Har nå vært i Bergen i litt over en uke, og gleder meg egentlig til å reise hjem igjen. Jeg savner Oslo, jeg savner katten og jeg savner et sted der det ikke er folk rundt meg hele tiden.
Katten min har fått pass av en kompis av meg, men gleder meg til å komme hjem og gi henne skikkeli oppmerksomhet, gi henne et bad, bytte sand på doet hennes og egentlig bare kjøpe med meg noe skikkelig god mat til henne. Om hun er heldig, kommer jeg med ny leke til henne også, får se hva det blir til..

Reiste egentlig til Bergen for å være med på sermonien av konfirmasjonen til min lillesøster, men pga ubehagelige ting som skjedde dagen før så ble det til at jeg rett og slett ikke klarte å gå. Jeg ville virkelig ikke snakke med mine foreldre, og i det hele tatt ble det til at jeg gruet meg så mye at jeg ikke klarte å gå. Og pga det som skjedde dagen før, hadde jeg nok med å bearbeide det til at jeg klarte å skaffe energi til å klare et par timer eller kanskje mer i nærheten av min far som jeg virkelig ikke vil ha noe mer med å gjøre..

Så imorgen reiser jeg i hvert fall tilbake til Oslo som jeg syns er mye bedre enn Bergen, da snakker jeg særlig om været og TRANSPORTMIDLER, og muligheten til å GÅ hjem når man ikke lengre har lyst å være ute på byn. Og muligheten til å kjøpe KEBAB midt på natten. I  Bergen må man nesten ha bil om man skal noen steder. Ikke en gang har jeg følt samme behov for bil i Oslo som je har hatt i Bergen, om bergenserne hadde vært like flink som folk i Oslo til å bruke trikk og buss for det det er godt for, så tror jeg ikke behovet for bil hadde vært like stort. I Bergen MÅ man ha bil i Oslo trenger man det virkelig ikke med mindre man må ha det i forbindelse med jobb etter det jeg har merket..

Tilbake i Bergen har jeg egentlig bodd litt med en gammel kompis, og en god del hos May som er kokk, men som desverre har jobbet en del og som jeg derfor ikke har fått sett for mye til..=( Men vi har vel egentlig idag også til å gjøre ting på, så tror det skal gå bra. Men gjentar egentlig igjen, jeg er født og oppvokst i Bergen, men Oslo er mye MYE bedre. Savner butikken min som fortalte meg de syns det var dumt jeg ikke hadde vært der på en stund, men jeg liker Oslo for mye. Får lete etter en lignende butikk der. Oslo er i hvert fall mye bedre enn bergen når det gjelder egentlig ALT;) 

Dette er Witchy Bitchym yndlingsbutikken min<3 Dette er det eneste stedet som gjør Bergen bra!=D

Alle på min alder husker i hvert fall msn. Det fulgte med på dataen når man kjøpte den, og man brukte den til å snakke med venner og beskjente. Ofte hadde man på en videosamtale med et webcamera man hadde kjøpt i tillegg til dataen. Ikke særlig bra bilde på de billigste, men det var det alle hadde så det gikk greit.

Hovedgrunnen til at ingen bruker msn lengre, er vel pga Facebook som begynte med chat der. Og ettersom alle har en facebook konto, og man kan søke på navnet for å finne andre og ikke få mail adresse på alle man ville snakke om så var det litt lettere å holde kontakten.
Jeg tror også det har med at vi som likte msn ble ganske sur når det hele tiden forandret seg så mye som det gjorde og at man måtte laste ned. I tillegg gikk det rykter om at det spredde virus fra datamaskin til datamaskin.
Egentlig tror jeg det er litt grunn i at alle som brukte det vokste opp og da ble det etterhvert ikke lengre noen som var pålogget og da var jo hele moroa borte..

Mange av de forandringene jeg hater med msn er disse:

• Om man har lastet ned den nyeste versjonen, så går det ikke lengre an å velge eget brukernavn. Man får opp navnet på mailen. I den gamle versjonen tror jeg det gikk an å forandre det via en egenskap. Nå går ikke det lengre an.
• Man kan heller ikke blokkere andre lengre. Man kan velge å vise seg som frakoblet for andre, men om noen skjønner de er gjort slik med fortsetter de å sende deg meldinger og det er fucking annoying!
• Og smileyene. Hallo, hva skjer med de stygge smileyene som har kommet? Jeg ELSKET de gamle! De var søte og de var typisk MSN, hva faen tenkte de på når de skiftet ut de symbolene? De nye som er kommet er de styggeste smileyene EVER! Og jeg har helt sluttet å bruke dem. Jeg vil ikke. De er total RETARD!
• En annen ting jeg ikke liker, er at det alltid er en fane nederst på skjermen med msn. Før satte den seg automatisk i en egen på siden, sli at den slapp å vises hele tiden. Man var fremdeles pålogget om det kom noen man ville snakke med, men man så den ikke ellers. Det var egentlig kjempe greit.
• Og hvor er tegnefunksjonen? Jeg LIKTE å tegne figurer til andre, og syns det var koselig å få..=(
• Og det siste jeg kommer på, er egentlig hotmailen. Når man trykker på å få mail, kommer den inn i en egen live-mail, noe lignende som outlook hadde eller hva det het. Jeg vil innpå nettet, fordi jeg har i hvert fall ved flere anledninger opplevd at mailen min ikke har blitt sendt selv om den har sagt at den er det.

Her er et bilde av den gamle msn, slik den burde se ut. Du har alle alternativene på toppen av samtalen og skrivefeltet. Alt er ganske oversiktelig og fint. Man kunne også forandre bakgrunnen rundt samtalen. Dette syns jeg var veldig gøy, og hadde et bilde for alle de jeg snakket med. Man har også en tydelig knapp øverst som man kan BLOKKERE folk med om det er noen man av en eller annen grunn ikke vil snakke med. Om du ser nederst der det står når siste beskjed var sendt, kan du se en penn og en a. A'en er der man skriver, og pennen er der man kan tegne en søt beskjed..

Dette er bildet av den nyeste. Bildene er på venstre istedenfor høyre, det er egentlig litt uoversikterlig og jeg for min del syns det ser litt stygt ut.. Mange av funksjonene er forsvunnet, og det er egentlig ganske trist..

Og til slutt har jeg brukt litt tid på å lage til en liste over noen av smileyene. Som du ser er de ganske ulike de første, og de første var kjempe søte! De nye er bare ultra stygge og jeg vegrer meg HARDT for å ikke bruke dem. Hater dem seriøst. Noen ting skal være som de er. MSN var et bra program. De har selv ødelagt mye v det som gjorde MSN bra. Selv om facebook er mye lettere å chatte på, så er fremdeles MSN noe for seg selv og fortsatt noen som bruker det. Jeg ville fremdeles brukt det om de kunne hatt vett nok til å beholde de funksjonene som faktisk gjør MSN Bra!
I hvert fall, her er smileyene:

Hva er din mening om msn?
Om du har brukt det tidligere.. Hvorfor sluttet du da å bruke det?
 

Dette er et spørsmål jeg har stilt meg i hodet mange ganger, men også spurt folk rundt meg. Selv har jeg egentlig ikke noe jeg kaller familie. Jeg har 3 søsken da, men ting der er komplisert. Vi er glade i hverandre på den måten, men egentlig er vi ikke vant med å vise særlig mye følelser for hverandre pga vår oppvekst. Nå er det nesten et år siden jeg har sett mine søsken, og jeg har egentlig bare savnet dem en gang..

Det jeg legger i begrepet famile, er mest foreldre som støtter deg i dine valg og hjelper deg på veien videre. Når du sliter med økonomi vil de gi deg en hjelpende hånd. Om du sliter med sykdom og medisiner, vil de støtte deg og få deg til å føle deg verdsatt.. Det er også mennesker du skal kunne snakke sammen med om det meste, alltid inkludere deg og mest av alt fortelle at de er glad i deg og når de sier det så kjenner du det inni deg.

I det siste merker jeg at jeg savner akkurat dette.. Men jeg hadde aldri foreldre som oppfylte dette. Jeg kan ikke huske klemmer der foreldrene mine sa de var glad i meg, og om de gjorde det så følte jeg det aldri inni meg. De støttet meg aldri da jeg hadde det vanskelig. Et av de vanskeligste tingene jeg opplevde, var da jeg en gang faktisk prøvde å fortelle at jeg ble mobbet og banket opp på skolen. Fikk så vidt sagt at jeg ble plaget før de skrek løs på meg, fortalte at jeg inbildte meg ting og jeg løy. Etter det husker jeg det var noe som gikk i stykker inni meg. Husker det øyeblikket like klart som det skulle vært i går. De trodde meg ikke, de støttet meg ikke. Ingen klem. Ingen vi skal fikse dette. Og det var så vanskelig å egentlig fortelle det!!

Jeg hater begge mine foreldre. De er ikke min famile. Vi er biologisk i famile, men ikke noe mer. Min far liker meg ikke fordi jeg ville bestemme vennene mine, kjæresten min og utdanningen min selv. Min mor.. Det er litt mer komplisert. La meg bare si at hun mistet foreldrerettigheten på alle fire ungene og at jeg syns hun ikke burde få ha kontakt med noen av dem i det hele tatt.

I tillegg har jeg også vært syk, lenge.. Pga min oppvekst med foreldre som ikke støttet meg og at skolen var et rent helvete.. Sa lengre oppe at jeg ble mobbet, slått og sparket. Hadde en venninne, men hun ville ikke være med meg på skolen. Hun ville bare henge med de kule ungene. Hun var forresten handicappet, så ingen andre ville være med henne, og hun var dessuten kristen og sladret til foreldrene om alt mulig så de andre var ikke så begeistret for henne. Likevel ville hun ikke være med meg på skolen.
Og når man har en slik barndom blir man syk og sliten, og jeg sliter med masse enda. Jeg er nå 22år og er sykemeldt fordi jeg ikke kan jobbe fordi jeg sliter sånn med ting. Håper jeg blir frisk en dag, men problemet er at eneste gang jeg var frisk, var når jeg var med Pierre. Jeg følte oss som familie. For første gang opplevde jeg det som jeg kalte familie, men jeg vet ikke hvor mye som var ekte. Jeg ville han skulle bli kjent med en jente som jeg kunne bli kjent med og bli venninner med. Jeg var klar til å gå neste skritt fordi jeg var så godt som frisk. Like etter gjorde han det slutt med meg, sa en masse slemme ting til meg og ville ikke ha noe mer med meg å gjøre. Og jeg gjorde ham faktisk ingenting. Det var faktisk jeg som trøstet ham og ikke omvendt når han gjorde det slutt med meg. Også ble han sammen med denne jenten. Bare en uke før han gjorde det slutt, sa han at han fortsatt ville tilbringe resten av livet med meg og jeg skjønner fremdeles ikke hva som forandret seg fordi jeg gjorde ingenting..
 

For ca 2år siden slet jeg også med økonomi pga sykdom og jeg trengte masse medisiner og legetimer. Valget sto mellom medisiner og mat. Jeg hadde ikke råd til begge deler. Jeg spurte min far om hjelp til penger fordi jeg var sulten og forklarte jeg var syk og hadde oppholdt meg på sykehuset en periode.
Han svarte meg at jeg ikke fikk noe fordi jeg hadde vært på sykehuset for avrusning fordi jeg var avhengig av dop. Skal man gå på avrusning av dop må man først BRUKE DOP! Jeg var på sykehuset fordi jeg HOLDT PÅ Å DØ! Det var den dagen jeg helt på ordentlig sluttet å regne ham som min far.. Jeg prøvde for siste gang.. Jeg vil ikke ha noe mer med ham å gjøre, men jeg savner virkelig den familiefølelsen men etter Pierre, etter det han sa og gjorde.. Jeg vil ikke være sammen med noen noensinne igjen. Jeg har funnet en jeg vet jeg liker, men etter jeg fikk tenkt litt fant jeg ut at nei, eg kan ikke. Jeg vil ikke. Det jeg gikk igjennom med Pierre i slutten, de tingene han sa.. Tror aldri jeg kommer til å ha lyst å være i noe forhold igjen. Trodde det fantes mennesker der ute som ikke var onde men folk forandrer seg.. Når de er ferdige med deg og har funnet noen andre, driter de om du er i livet eller død så lenge du ikke er i nærheten.. 

Dette er en video jeg tidligere har laget. Denne inneholder ganske sterke scener, så om du ikke tåler å se på det så ikke gjør det.
I dag er det mange dyr som har det vondt, sulter, mishandles..

Katter som forlates er noe av det værste jeg vet. Dere som sier katten er et villdyr og klarer seg fint ute, dere tar FEIL! Den eneste katten som noenlunde kan overleve norske vintre er norsk skogskatt, alle andre katter er importert fra VARME LAND! Og katten er ikke et villdyr. Da menneskene tok inn katten som et husdyr, forandret vi den. Katten er ikke lengre ment til å overleve ute. DEN SULTER OG DØR!

Dere kan dele videoen om dere vil, syns dette er et viktig emne overalt.